Kassadamen på WH Smith likte godt det ene kjøpet mitt..

BOMBE I EIFFELTÅRNET!

..hevdes det. Ingen bombe har så vidt det er meg bekjent - gått av. Enda. Jeg er ikke så altfor langt unna, så kanskje jeg hadde hørt et smell om det faktisk smalt. 

Man kan lure litt på hva som må til for å ta knekken på hele tårnet.. Et fly kanskje. Det er jo ikke en helt ukjent gjenstand enkelte har hatt suksess med, når det gjelder å ta knekken på ting.

Uansett så er det kjedelig at dette skulle skje i dag. Det var jo på søndag jeg var der. Det betyr jo at jeg ikke får noe belønning for å snakke med pressen, fordi jeg av naturlige årsaker ikke har noe å komme med. Jeg har derimot vurdert å dikte opp noe. Jeg kan umulig være den første som gjør det for å få litt PR? Forskjellen på meg og de som har gjort det er at jeg ikke er så sjuk i hodet.

Jeg kan ikke unngå å se for meg Eiffeltårnet nå i kveld. Opplyst og stødig, som vanlig. Men i kveld så mutters alene. Skulle så gjerne ønske jeg var der sammen med deg nå, Tårnet. Bare du og jeg (og kanskje et par politimenn, men det er ok). Ingen masete turister i sikte. For et vakkert syn det må være. Jeg har lyst å se. Om det ringes inn en bombetrussel i morgen også, så vet du hvem ringeren er. Hysj..

Noe som også er kjedelig er at jeg gikk ut døren i dag uten hverken SOLBRILLER eller KAMERA. ALDRI gjør det om du er i Paris. Her titter nemlig solen frem når du minst venter det, og det er ALLTID noe stas å ta bilde av. Det er farlig å bruke ordene 'aldri' og 'alltid', men jeg mener det når jeg sier dem nå. Jeg følte meg helt ubrukelig der jeg trasket langs rue de Rivoli på jakt etter butikker med normale priser på ting & tang med solen i øynene, fine bygninger, Louvre og vakre Jardin des Tuileries "overalt". Solbriller + kamera = musthaves.

Jeg må ha misforstått, eller ikke gått langt nok. Det jeg øyeblikkelig så var en fryktelig lang gate, ekstremt mange skinnende sorte biler som var linet opp utenfor 10-stjernershoteller, grelle souvenir-butikker - og en D&G-butikk som lå på hjørnet ved metrostasjonen Concorde. 2 av de skinnende bilene med sota vinduer stod utenfor butikken. 2-3 store, sterke mannfolk lempet pose etter pose i bagasjerommene. Et relativt uvanlig syn for min del. Jeg drøyde et par minutter med å gå over fotgjengerfeltet fordi jeg bare måtte få med meg hendelsen. Jeg hadde nemlig såvidt råd til å vindusshoppe der..

Jeg fant likevel noe etter min smak og lommebok - WH Smith. Engelsk bokhandel. Gjett om jeg var glad da. Det er den første jeg har sett hittil. Og de hadde jo det meste. Det var bare å velte seg i engelske bøker og blader. Ikke gadd jeg å dra med meg 20++ kilo med lektyre, så jeg begrenset meg til 2 pockets. 

Lykken stoppet ikke der. Etter å ha tuslet forbi den ene etter den andre butikken med overprisede diamantbelagte varer ser jeg plutselig flere bøker. Og et skilt; 'the first English bookstore established on the continent'. KØDDER DU?? Jeg følte en lykke jeg ikke har følt siden jeg pyntet juletreet som 6-åring. For en ære at jeg skulle få lov til å gå inn de dørene. Galignani heter butikken. Hett tips. Det er en av de deiligste bokbutikkene jeg har trasket rundt i. Mye pent lå på display og jeg ville kjøpe alt. Særjøst. Kom meg ut derfra før jeg ble deppa fordi jeg visste at jeg ikke kunne kjøpe alt.

Husk også; ikke gå på sightseeing i 24 grader, i dårlige sko. Jeg vet dette, men jeg ignorerer denne viten stadig vekk. Resultatet blir alltid kokt hode og vonde bein. Kanskje det hjelper å notere dette her sånn at jeg husker det - til i morgen..?!

Jeg har nå dobbeltsjekket informasjonen jeg hadde (trodde jeg hadde) tilegnet meg om rue Ravoli. Jeg gikk ikke langt nok. Der finnes faktisk butikker man faktisk kan gå inn i uten å måtte ha med seg platinakortet for å få kjøpt noe..

@ Spotify  Superbus – Just Like The Old Days

Klaxons

Klaxons @ la Cigale 13/09. Fet venue.

I'm happy, I'm happy, I'm happy, I'm happy - men offisielt hjemmekjær

Jeg har egentlig mye å skrible om, selv om mye av det besteste ikke får være med i bloggen. Tror jeg har mistet litt av konsentrasjonen som trengs for å skrive mest mulig tøys & tull, over helgen. For mye alkohol, for mye varme, for mye tenking på fransk og for mye savn kan ta knekken på den beste. 

Jeg har det superdupert, men i dag slår det meg at jeg savner jeg ting jeg tar for gitt. Taco. Aner ikke hvordan det smaker lenger. Sjokomelk. Tuborg lime cut. Treningssenteret. Å kunne henge opp klærne mine. Å snakke norsk. Jobben. Å spille høy musikk. Å syte over at alt er så dyrt. Å måtte kjappe an en lørdag for å rekke polet. Vannrett regn. Kulde. Skarp luft. Alle greiene mine. Dusjkabinett. Naturen. Billig surfing på mobilen. TV-serier som ikke er dubbet på fransk. MIN seng, samme hvor elendig den er. Stygge og uoppdragne nordmenn. Ok, siste er løgn.

Jeg er generelt pro utlandet. Er fascinert over ting vi hverken har eller gjør i Norge, og jeg liker å rømme vekk ofte. Det kommer jeg alltid til å gjøre for å få nye opplevelser og input. Men at jeg skulle bli så avstandsforelsket i Norge etter dette relativt kortvarige eventyret hadde jeg ikke trodd. Så.. om du blir litt lei av Norge og har lyst til å lære språk kan jeg anbefale å bare flytte. Ikke tenk, just do it.

Men når du begynner å drømme om natten at du har fått deg egen leilighet i Norge, og i tillegg ser hvordan du skal innrede den, er nok det et kraftig hint om at du skal komme deg heimat.

XOXO

@ Spotify  Best Coast – Happy

J'adore la Seine

Krampe

Jeg føler plutselig at jeg har for lite tid til å gjøre alt jeg vil gjøre. Akkurat som om jeg aldri kommer tilbake.. 

Det første som slår meg er at jeg ikke har spist foies gras. Men akkurat det kan jeg kanskje drøye til neste visitt..

Jeg har 10 dager på meg til å få med meg flest mulig deilige konserter. Det finnes nemlig mange av dem her. Blir jeg ass broke av å se en konsert per dag? Annenhver dag?

Godliste:

Mandag 13.

Klaxons @ La Cigale - i boks

Tirsdag 14.

Deer Tick @ Café de la Dance

Onsdag 15.

Sébastien Schuller @ La Machine du Moulin Rouge

Minitel Rose @ Rex Club

Torsdag 16.

Blonde Redhead @ Bataclan

The Amplifetes @ Nouveau Casino

Lørdag 18.

Wolf Parade @ Point Ephémère

Mandag 20.

Syd Matters @ Point Ephémère

Onsdag 22.

The Depreciation Guild @ Point Ephémère

Dagens quote fra nabojenta, til faren: 'You don't know what absinth is? A-b-s-i-n-t-h.' Så forklarer hun hva det er og forteller om alle drinkene hun hadde i går...

@ Spotify  Frank Turner – Worse Things Happen At Sea

California rolls

 I går. Sommer, vin, park, bok, tanning og potetgull av gulrot som smaker faenskap, i dag.

Louvre kicks ass

Dagens tips og triks

Ikke gjør Paris uten kjæresten din.

Et 25 grader varmt Paris som bader seg i en solnedgang som kaster det mest fantastiske lyset på verdens mest fantastiske bygninger og elv gir meg bare lyst til å kline. Og jeg blir litt grinete når jeg ikke kan kline når jeg har lyst til det. Er kanskje ikke alle som er like håpløst romantisk som meg, men jeg bare sier det som det er - don't do it. Ikke vits i å risikere å bli klinesjuk.

Det som kan hjelpe på om klinesjuka plutselig har tatt overhånd er å se et objektivt stygt par på metroen som kliner intenst. Jeg var så heldig å få øye på dette skuet i dag. Sorry, men det er bare ikke behagelig å se på. De ødela min klinelyst kjapt. Heldigvis. Takk til dere, stygt par.

Jeg har flere tips.

Ikke ha soyasaus i nærheten av sengen.

Du kan nemlig komme til å søle litt mye. Det ser ikke så veldig pent ut og du får forklaringsproblemer på flere nivå overfor landlady'en. Først språkmessig. Og har jeg spist soyasaus i sengen eller fått mensen (som har størknet)? Hva tar seg best/verst ut, sånn historiesmessig? Jeg vet ikke. Tror jeg bare skal ignorere at det har skjedd. Reidar reiser snart, og bare Grøten tar han med seg.

Noe man gjerne ikke tenker over når man gjør det samme dag ut og dag inn er at enhver rutine kan modifiseres. Jeg prøver å tenke over det, og prøver først og fremst å ikke gjøre nøyaktig det samme dag ut og dag inn. (Bortsett fra å sjekke Facebook.com og Gmail.com 1550 ganger om dagen. Strenge unntak.)

I dag modifiserte jeg ved å kjøpe sushi IN STORE. Klarte meg greit på fransk helt til jenta bak kassen bare ble tvunget til å spørre hvilken saus jeg skulle ha med. Det var da hun forstod at jeg ikke var franskkyndig og så med ett litt redd ut; 'UÆ, må jeg snakke engelsk?'. Jeg kjenner til følelsen. Du blir overrumplet. Du er i Norge, går på en norsk vei og snakker norsk. Plutselig dumper du borti en turist som spør deg om veien til Akvariet. På engelsk. Du så ikke den komme, og det er bare såvidt du klarer å komme på et eneste engelsk ord.

Jenta bak disken måtte ikke snakke engelsk. Jeg bare visste at jeg skulle ha soya, så jeg svarte ja til det hun sa som lignet mest på 'soya'. Idiotsikkert. Og istedenfor Cola LIGHT ble det Cola ZERO. Vips. Rutine modifisert. Try this at home.

Kanskje det var Cola Zero jeg sølte i sengen? Den nye Cola Zero Soya edition i såfall.

Søler rundt med penger gjør jeg i alle fall ikke. I dag var dagen da vi skulle ha kommet frem til en avgjørelse i spørsmålet om klassen skulle betale 100 euro for å få 15 timer ekstra undervisning de to neste ukene. Jeg hadde bestemt meg for at det ikke var noe for meg. For mange penger, for mange timer. Det var ikke den dealen jeg hadde gått med på.

Så vi fikk spørsmålet i pausen. Rosa, en generelt irriterende latinamerikaner, åpner kjeften og sier at hun gjerne går med på det. Lærer kjempehappy. Så åpner jeg munnen og Rosa får ingen ekstratimer likevel. Det var alle eller ingen. Lærer kjempebummed.

Etterpå sier jeg til flere av de andre at jeg beklaget om de var veldig interessert i tilbudet. Jeg mente at om de var sugen på mer kursing så hadde de faktisk muligheten til å fortsette siden de fleste skal være i Paris ca et år alle sammen. Det skal ikke jeg, og har nok med det vi har nå. Det hadde visstnok de andre også, og var glade for at jeg i det hele tatt hadde sagt nei.

Case closed og en vakker dag er over. 12 dager igjen. Jeg kommer til å savne.. alt. Særlig klinesjuka.

@ Spotify Florence + The Machine – Drumming Song - Jack Beats Remix

The perfect match

2 + 2 uker = Norge

To uker har gått, og om nøyaktig to uker sitter jeg på et fly igjen. Tiden går så fort, men det føles likevel som om jeg har vært her i mange år.

Det blir jo litt drit å komme hjem, for her har jeg hushjelp som blant annet tar seg av søppelet mitt og vasker klær. Jeg må ikke gjøre noe annet enn å kjøpe mat til meg selv. Superdrøyt.

Elsker deg for alltid Paris, men jeg savner en fin fyr som heter Norge og alt han har å tilby. It always had to go this way. XOXO

@ Spotify Robyn – Indestructible (Acoustic Version)

Døden > busstur til Tyskland

Onsdag = skolefri. Har derfor godt med tid til å ha dårlig samvittighet. Over at jeg akkurat nå spiser store mengder med pain au chocolat og drikker kaffe - istedenfor å sitte med nesen i haugen med pensumbøker som stirrer på meg. Velvel, alt til sin tid.

Selv om det er skolefri i dag så organiserer skolen en guidet tur i områder hvor turistmassene ikke går. Fett nok, isolert sett. Det med å unngå turister altså. Denne sightseeing-turen skal visst foregå i 3 timer (!) og vi fikk beskjed om at vi måtte spise før vi gikk, fordi guiden kom ikke til å stanse noe sted. I pissregn og vind.

Kan ikke i min villeste fantasi se meg i dette scenarioet. Jeg har aversjon mot å på noen som helst måte delta i en gruppe som blir guidet rundt på noen som helst måte. Legg på litt pissregn og det blir et enda mindre sannsynlig syn. Kan dessverre ikke utelukke at jeg blir småsenil på mine pensjonist-dager og ender opp med å tråkke eksistensielt skjevt ved å melde meg på en av disse bussturene (omg-pic) til Tyskland eller whatnot, sammen med typ 50 andre småsenile pensjonister. Avliv meg, om det skulle skje.

Apropos liv. Og skole. 

Da jeg ruslet inn i klasserommet i går var vi plutselig ikke 5 unge lovende, men 7. Hva er greia med det? Trodde poenget var at når man er en begynner at man begynner når begynnerklassen begynner. Ikke uken etter. 

I alle fall. Vi hadde fått selskap av Ching Chang (eller noe sånt) og Rosa. Vi kjørte en sedvanlig spørsmålsrunde som repetisjon. Hva heter du? Er du gift? Hva gjør du? Hvor er du fra? Evig kjedelig i lengden. 

Jeg hadde studert Ching Chang (eller noe sånt) som satt ved siden av meg, fordi jeg ble instinktivt veldig nysgjerrig på hvor gammel han var. Det var nemlig umulig å si. Han ser sånn ut: asiatisk. Unibrows. Briller. Max like høy som meg, 170. Fryktelig spinkel. Beige bukser og en stripete genser med en liten krage. En 'unnskyld for at jeg er til'-type. -> 'Asian male'.

Da jeg hadde resonnert meg frem til at han måtte være over 20, men under 25, ble det plutselig min tur til å stille et spørsmål. Jeg ble dritivrig for jeg visste nøyaktig hva jeg skulle spørre om og hvem jeg skulle spørre. 

Jeg smeller til og blir skuffet fordi Ching Chang ikke forstod spørsmålet mitt om hvor gammel han var. Men - det var jo samtidig ikke altfor sjokkerende siden han åpenbart var en begynner og ikke hadde begynt da begynnerklassen begynte. 

Han forstår etterhvert, og forsøker å svare. Roter med tallene. Han er innom 20. Jaaaa, tenker jeg. Jeg har rett, rett, rett! Liker jo ikke å ta feil. Men så skjer det en helomvendig.

30?!!!!! HVA? Hodet mitt spinner. Det kan ikke stemme!

Så smeller det.

Fyren er 36 :O

@ Spotify Gossip – 2012

Upstars, downstairs

Klassen fikk et tilbud i dag. Vi er nemlig den besteste begynner-klassen skolen har hatt. Vi lærer altfor fort. Så derfor vil de lære oss mer. Mao; de vil raske til seg flere av pengene våre. For 100 euro får vi 15 timer ekstra skolering de 2 siste ukene. Det er mange timer. Jeg kan takke ja. Jeg kan takke nei, og takker da nei på vegne av hele klassen. Hva ville Chuck Norris gjort?

Et annet høyaktuelt spørsmål er hva er det som egentlig foregår i 21 rue Theodore de Banville? Dette har blitt noenlunde tilfredsstillende besvart i aften. Jeg er velsignet med en nabojente fra US of A som roper til de hun snakker med på Skype. Jeg hadde uansett hørt henne uten at hun hadde ropt. Veggen er garantert laget av papir. Superdupert.

Hun - tipper hun heter Candice - fortalte Connor (på Skype) at hun bor i et hus sammen med Mark, Mike og Eddie. Så da er de altså 4 amerikanske kids som har reist hit sammen. 

Men, ikke nok med det. Der finnes enda 2 personer til.

I dag, da jeg fant jeg meg selv i en dyp samtale med landladyen (på fransk) mens jeg varmet kinamaten min (jada, i dag også) i micro'en på kjøkkenet, åpner det seg plutselig en dør på det lille kjøkkenet. Ut kommer det en gutt med et håndkle over skulderen. Han skulle dusje.

Så, det bor faktisk 2 gutter ovenpå som kommer ned og gjennom kjøkkenet.

Og der kom Mikey forbi i et håndkle på vei til dusjen. En jock fra Boston med glatt brystkasse. Kunne umulig være mer enn 17. Han ante ikke at jeg var hjemme og hadde åpen dør. Jeg så at han ikke så den komme.

Om jeg regner på det så er vi 7 stk under samme tak. HALLO?!!!!! Take me home! 

Jeg likte nok leiligheten best før den ble forvandlet til et American sorority house. 

Skype-gullkorn fra nabojenta: "You don't hook up with enough girls to have herpes."

@ Spotify The Sounds – Rock n Roll

Ein sumar som aldri tek slutt..

Opptil flere franskmenn pynter huset med denne figuren

True story.

American Invaders

..in the air. Neeeida. Bare i leiligheten. 

Jeg har hatt en ikke-operativ ettermiddag, dvs bare lusket meg ut av senga for å få tak i take-away fra Kina, og har med andre ord ikke løpt rundt i gangene for å finne ut hva som har foregått. Men någen har låge med någen. Det er jeg sikker på.

Det jeg derimot har gjort var å prøve take-away-mulighet #2 i dag. Og for en kundeservice. Nesten før jeg hadde kommet innenfor dørstokken på sjappa hørte jeg en liten dame i andre enden av lokalet nærmest hyle 'BONJOUR, MADAME!' mens hun kom mot meg og gliste fra øre til øre. Følte meg så velkommen at det ble nærmest en fryd å prøve å bestille nudler og biff på fransk - som jeg skulle ha i den store boksen, ikke den lille, nei, og ja, det måtte jo varmes. Jeg var håpløs, men den lille damen var fortsatt blid. Jeg fikk mat og ble også veldig blid. Er blid enda faktisk. Skal ikke mye til.

Det var en lang digresjon. 

Det har ramlet inn en haug amerikanske gutter i leiligheten i dag. Minst 3. Er det Jack, John og Jimmy? Peter, Paul og Phil? Ingeniører eller fotballspillere eller backgammon-genier? Jeg tipper ingeniører.

Fortsettelse på dette mysteriet følger mest sannsynlig i morgendagens posting.

@ høyttaleren Hit'N'Hide - Space Invaders

Lurestillhet & baguetten

Parislivet ble plutselig en anelse rutinemessig, og turistføttene orker ikke gå så langt lenger. Ups. Hvem skulle trodd? Selv om jeg føler jeg har sett mye, har byen likevel mye, mye, mye, mye uutforsket. Jeg er redd for å gå glipp av noe, men det gjelder å ta en pause. Jeg må ikke se og gjøre alt på en gang. Det er så fryktelig trøttende. For det er veldig trøttende å være i en storby.

Paris er likevel fortsatt mye bedre enn London, men det er ikke så stille her lenger. Og jeg forstår hvorfor det har vært så stille. Folk har jo vært på ferie. Pling. Tanken har streifet, men jeg hadde vel håpet at det alltid var slik. I alle fall i min hood. Det var vel egentlig i går det smalt. Vasking av fortau, trafikk i hytt og pine, flyttebiler, menn i dress..

I dag så det ut til at barna hadde sin første skoledag, der de kom tuslende sammen med foreldrene i nye dressbukser m/blazer og skjørt m/cardigan. Ingen rosa bukser eller blinkende sko å se. Alle hadde hver sin store veske som så ut som en liten stresskoffert. Profesjonelle fra dag 1. 

Franskmennene fortsetter å fascinere. Det er ikke sjeldent jeg ser dem komme ut fra bakeriet med en lang baguette, og kun én baguette. Når som helst på dagen. Men hva gjør de med den? Har de den til pynt ved siden av middagen? Dypper de den i suppa? Har de ost på den? Smør? Sparer den til frokosten????

Jeg har 3 uker å finne det ut på..

@ Spotify Pixies – Where Is My Mind?

The return of the landlady

En gråhåret, entusiastisk, diger dame med enorme pupper møtte meg da jeg kom dinglende inn døren i kveld. Motivasjonen for å prate med en fransk, fremmed gammel dame var lik null akkurat da. Det viste seg fort at hun kunne nesten ingenting engelsk. Great. En endeløs kø på butikken og altfor mye trakking og metro-kjøring ila dagen hadde tatt knekken på meg. Og nå måtte jeg snakke fransk. Great. Jeg fikk klassiske franske 'bisous' enten jeg ville eller ei, og man kysser visst det venstre kinnet først. Greit å vite. Til tross for at hun ikke kunne engelsk og trakket langt over min intimgrense så var hun veldig hyggelig.

Men nå vil jeg hjem. Lopper biter meg.

@ Spotify  The Raveonettes – I Wanna Be Adored

Wined and dined/microwaved

Auch. Når man begynner å tenke på fransk... er det på tide å komme seg til Norge?

3 timer med intensiv fransk tenking, skriving og snakking tar på. Vil ikke anbefale det altså. JODA. Det er lærerikt som bare det. Misunner likevel ikke de videregående som holder på i 4 timer. Det var visst veldig slitsomt, sa israeler-canadieren. 

Vi var tydeligvis kun 5 som var elendige i fransk. Heldigvis. Man lærer best i en liten klasse. Og jeg har lært. Je n'aime pas faire la cuisine.

Dreamteam'et: en danske, en amerikaner, en greker, en colombianer og meg selv. En fryktelig god blanding. Hadde aldri trodd jeg kom til å snakke norsk her, men dansken forstod godt hva jeg sa. Lærerinnen er 31 og streng. Engelsk er FY. Og hun gir oss hjemmelekser. Back to high school..

Vive la France.

Det ser jammen ut til at motorsykkel-budet fra Sushi Shop kommer på døren igjen senere.. Franske verb skal pugges. Oppgaver skal skrives. Dostojevski skal leses. Mat skal ikke lages.

@ Spotify Kittens Ablaze – Strobelight

'Draum og dikt, draum og dikt, er det rart at eg elskar dette livet?'

Helge Torvund (2rvund på Twitter) psykolog og ivrig poet har hatt ein draum i natt. 'Etter draumen der den gamle poeten sagde sundt bordet i huset me hadde leigd av elektrikaren nede ved elva, vakna eg og las vakre dikt.'

Jeg har også drømt, men det jeg husker best var at jeg våknet presis 0200 og det var så stille at jeg kunne høre en knappenål falle i bakken. Bortsett fra at en dør ute i gangen knirket. Den gled forsiktig, men faretruende frem og tilbake. Det var som om jeg plutselig befant meg i en gammel skrekkfilm. Setting: helt alene i mørket i et altfor gammelt hus. 

Jeg hadde jo lukket den døren?

SPØKELSE!!! tenkte jeg panikkslagen. Jeg lå og ventet på at døren til rommet mitt skulle bli revet opp av en hvit transparent skikkelse. Akkurat sånn som man ser på 'åndenes makt' @ TvNorge o.l. Eller ser og ser, der ser man vel helst noen som mener å ha sett et spøkelse. 

Det eneste jeg så var at livet mitt gikk i revy der jeg lå og så på måneskinnet utenifra som smøg seg inn de høye vinduene og forbi de tynne gardinene. Jeg ble mer og mer sikker på at jeg hadde lukket den døren som knirket, og var dønn klar til å ta opp kampen med spøkelset jeg var sikker på skulle vise seg.  

Ingen spøkelse kom.

Til slutt slo rasjonaliteten inn. Nok var nok. Trykte ørepropper i ørene, snudde meg rundt, lukket øynene og tenkte at dette aldri hadde skjedd.

@ Spotfiy The Smiths – Asleep

Inbox (1)

Suivant votre niveau vous avez cours l'apres-midi de 14h à 17h. Det vil si at jeg sugde og skal faktisk ikke møte opp kl 13 men kl 14, 4 dager i uken.

Mission accomplished!

Lettilgjengelige herligheter og nytelser

Det har så langt ikke gått en dag uten at jeg har helt nedpå et (max 2) glass vin. Supermarkedet 'mitt', Monoprix, har et nesten like godt utvalg i vin som Vinmonopolet. Det aller beste er at Monoprix stenger kl 22 om kveldene. Det sier seg selv at jeg ikke klarer å motstå å kjøpe vin når jeg er innom. I dag kjøpte jeg en flaske Chardonnay til den nette sum av 4 euro. Med dagens kurs blir det nøyaktig 31.9275517 NOK.

Dette er The place to be. Men ikke kun på grunn av billig og god vin. Jeg må holde meg selv i tøylene for ikke å bli altfor euforisk når jeg spaserer nedover avenuene. Vet ikke helt hva jeg hadde forventet. Som relativt vel bereist og med god og lang erfaring med spesielt London, hadde jeg kanskje forventet det samme storby-kjøret som er der. London er fryktelig slitsom. Og det merkes ekstra godt nå. Jeg har ikke vært i Paris i mange dagene, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri slappet av så mye i noen annen by. Kanskje ikke i Norge engang.

Jeg nyter det sååånn. Jeg nyter å tusle rundt i gatene sammen med kartet. Jeg nyter å sitte på Metroen og lese. Jeg nyter å se på dette elegante og fullstendig avbalanserte folket som snakker så vakkert, og ser ut til å nyte livet like mye som meg. Det virker ikke som om de har en klokke løpe etter, selv om de kanskje har det.

I dag hadde i alle fall jeg en klokke å løpe etter. Ikke det at jeg løp, men.. Det første som måtte gjøres var å få tak i et Navigo-kort - aka Oyster i London, et betalingskort som kan brukes på all kollektivtransport. Det kan i tillegg brukes på Vélib', by-syklene. Siden jeg ikke er fastboende måtte jeg ha et 'Passe Navigo Découverte', som er et anonymt forhåndsbetalt kort. Kortet koster 5 euro og må deretter fylles på (om mandagene) for ønsket periode, per uke/mnd/år. 

Så var det å få tak i dette kortet da.

'Bonjour. Parlez-vous anglais?' Damen i info-luken på metrostasjonen min, Pereire, var heldigvis litt språkfør. Hun fortalte at jeg måtte ta et pass-foto som skulle klistres på kortet, men at automaten som var på metrostasjonen var out of order. Great. Hun klarte derimot ikke å fortelle meg hvor jeg kunne få kjøpt kortet, men ga meg en info-brosjyre som jeg ikke ble så veldig klok på. Billettmaskinene produserte i alle fall ikke Navigo-kort, fant jeg ut. Så jeg droppet det og kjøpte en vanlig billett. Jeg måtte jo rekke første skoledag. Billettene gjelder for all transport og er gyldig i 1.5 time. FYI.

30 min etter ringte jeg på døren til skolen og ble møtt av en hyggelig type på max 30, med svart krøllete hår. Som nevnt før har alle guttene her krøller, så jeg ble ikke sjokkert av sveisen. Var heller sjokkert over alderen. Hadde forestilt meg en pensjonist. Ikke vet jeg hvorfor. Kollegaen hans, en ungpike med røde 50-tallssko, var akkurat like gammel. Jeg observerte kjapt at dette var et kjekt lite ungdommelig sted. Veggene var fargerike og pyntet med plakater, franske ord og postkort med film-motiv. God stemning.

Jeg hadde jo bestemt meg for ikke å være så flink i fransk i dag. Det bød heldigvis ikke på store problemer å ikke være det. De fleste som ramlet inn dørene snakket - etter mine ører - flytende allerede. Jeg kunne ikke forstå hva de hadde å gjøre på franskkurs. 

Den skriftlige testen bestod av 4 A4-sider og var så og si gresk for meg. Jippi, tenkte jeg, og gadd ikke bruke så altfor lang tid på siste del som bestod av en liten historie om en type som fant opp ett eller annet jeg skulle finne ut hva var. Jeg fant ikke ut hva det var, og leverte. 

Den muntlige testen foregikk sammen med 3 andre jenter og 4 kvinnelige lærere. Jeg presenterte de 3-4 setningene jeg etterhvert har lært å si om meg selv. Hva jeg heter, hvor jeg kommer fra og hva jeg studerer. Jeg gikk ikke veldig inn for å prestere mer enn det. Det gjorde derimot en dame fra Barcelona, som snakket flytende, og som jeg var så heldig å få gå til metroen sammen med. Hun kunne ikke et kvekk engelsk. Jeg kunne heldigvis et kvekk fransk, så vi klarte oss.

Jeg klarte også å få meg Navigo-kort til slutt.. Av en superhyggelig engelsktalende dame på RER-stasjonen (RER = lokaltog) som lå bare et steinkast fra metrostasjonen - kunne en type i en kiosk fortelle meg. Han snakket også engelsk. I'm good to travel.

Nå venter jeg superspent på en e-post hvor det skal stå om jeg er flink eller suger - om jeg begynner kl 0900 eller 1300 i morgen..

Skål!

@ Spotify Black Kids – I'm Not Gonna Teach Your Boyfriend How To Dance With You

Exit livsnyting. Enter prestasjonsangst.

Det er første skoledag og jeg har prestasjonsangst fra topp til tå. Jeg skal nemlig testes. Jeg hater tester, eksamener og generelt andre ting man ikke har sjangs til å kunne være 100% forberedt på. De skal finne ut hvor god/dårlig jeg er i fransk både skriftlig og muntlig, og putte meg i en passende klasse. Det er ikke det at jeg tror jeg vil komme spesielt dårlig ut. Det er heller den greia med at en gjeng fremmede mennesker skal vurdere meg som jeg flipper litt av.

For jeg tror jeg kommer til å ace'e testene. Jeg har blitt testet i fransk før, over 3 år, og fikk 5'ere og 6'ere. Og det kan være et problem. (Så arrogant.) Jeg har meldt meg på kurset for begynnere, og det kan jo være at denne gjengen med fremmede vil ha meg til å ta et annet kurs. Det betyr i såfall 5 skoledager istedenfor 4, som begynner @ 9 istedenfor @ 13, samt en høyere kursavgift. Det går bare ikke det. Jeg trenger både tiden og ikke minst pengene. Jeg skal jo bruke de på jakker! 

Jeg blir nok nødt til å gjøre meg mer udugelig enn jeg kanskje er.

Test écrit - fail! 

Test oral - fail!

Ok, du får gå i begynnerklassen.. 

Gameplan.

@ Spotify  Coparck – Thoughts You Thought You Could Do Without

Leveringsevne ekstremt god! 20 minz

17. arrondissement - hjem, kjære hjem

Paris har 20 bydeler som kalles 'arrondissement'. Dette gjør at det er lett å orientere seg i byen. Ikke minst er samtlige gater imponerende godt skiltet, både med navn, husnummer og hvilket arr. man befinner seg i. Har du et bra kart så skal du være ganske nedsnødd for å gå deg vill. 

Jeg bor i 17., som på kartet ikke ser så veldig sentralt ut. Det blir vel et definisjonsspørsmål hva man mener er sentralt. Man kan jo bruke 1. og kanskje Seinen som et utgangspunkt. Det tar ca en halvtime å komme seg til Seinen og 1./8. fra midt i 17., til beins. Det er ikke så ille. Hjertet i 17. er Triumfbuen og boulevard'ene som strekker seg ut fra den. Den gjennomgående symmetrien i Paris er rett og slett fantastisk. 

Jeg har til gode å se McDonald's på hvert gatehjørne og andre ting som minner meg om, æææh, Norge. Det er nok (heldigvis) fordi 17. er stort sett et boligområde. Husene er jevnt over i Haussmann-stilen, som jeg er så glad i. Det er stille og fredelig, tilsynelatende trygt, folk går tur med hunden minding their own business og det er få turister å spotte. Så lenge man holder seg unna Champs-Élysées vel og merke. Et OK område å bo i for en ung norsk pike mao.

Det har plutselig blitt kaldt om kveldene. Det ser ut til at jeg har fått det høstværet jeg lenge har drømt om. Tørre veier, rødgrønne trær, vind og masse løv er en god kombinasjon. Men, jeg er glad jeg slipper å være her når vinteren kommer. Denne store, kjempegamle leiligheten slår sprekker både her og der og de store vinduene er ikke akkurat isolerte. Gleder meg til å sitte hjemme i gode, gamle Norge i oktober og høre regnet piske på vinduene mine, som er hakket bedre isolerte enn de franske.. mens jeg venter på sushi-leveringen min.

Hvorfor lage mat når du kan få andre til å lage den og levere den? Genialt konsept det der. Jeg vurderer å teste leveringsevnen til Sushi Shop (sinnsyk meny) som ligger praktisk talt to hjørner unna.. 

@ Spotify Ulster Orchestra – Violin Concerto: II 

Underrated overload

Er det ikke meningen at man skal holde hviledagen hellig..? Det er godt mulig at parisere ikke helliggjør søndagen. Jeg våknet nemlig av at noen tok helt av med en hammer i etasjen over. Jeg som trodde jeg nå var mutters alene i hele bygården, siden det har vært så merkverdig stille her. Amerikaneren reiste til deilige Wien i dag tidlig og blir borte i 1,5 uke. Dårlig gjort. For jeg liker dårlig å plutselig være helt, helt, helt alene i Paris. Men det får vel gå for en dag.

Jeg planla turen slik at jeg skulle få noen fridager til å infiltrere byen før kurset begynner, og høstsemesteret generelt smeller hardt til meg i morgen tidlig. Strengt tatt burde jeg ikke ha hatt noe som helst fri. Ikke én dag. Ikke i sommer engang. Jeg skal lære fransk, skrive en masteroppgave, lese til 3 eksamener og skrive en liten mengde andre oppgaver. Og blogge. Og jogge. 

Håper ikke jeg får panikk og går på en smell i løpet av den neste uken. Tvi tvi.

@ Spotify Bloc Party – Sunday

Galleri #7

Galleri #6

Galleri #5

Fashion & figure

I morgen er siste mulighet til å få med seg følgende exhibition: Yves Saint Laurent Retrospective @ Petit Palais. Siden i dag er dagen før dagen, er utstillingen åpen til midnatt. Jeg rekker det, med andre ord. Avdøde Yves (1936 - 2008) brukte 40 år av sitt liv til å designe klær, med stort hell. Utstillingen viser rundt 300 av hans kreasjoner helt tilbake fra der eventyret startet i 1958, da han tegnet sin første kolleksjon for Dior.

Jeg simpelthen forguder høstmoten. Hvert år. Å være i Paris ved sesongstart er en deilig følelse. Er det ett sted det er lov til å være glad i klær så er det her. THE September Issue fra franske Vogue kom ut denne uken og skal snart snappes opp. Septemberutgavene er alltid, alltid, alltid tykkest. 'Fashion is a religion. This is the Bible.' Jeg har smugtittet i andre bibler og er klar. Jeg har skinnskjørtet, leopardsjalet, herrehatten og jeg svømmer i det røde. Rød fløyel. Som fattig student kommer jeg nok dessverre ikke til å legge igjen for mange euro i butikkene her, men høstens trenchcoat og vinterens kåpe skal Paris gi meg. 

Er du forøvrig hypp på et glimt bak Anna Vintour's kulisser i britiske Vogue kan jeg anbefale filmen The September Issue (2009). Sjefredaktøren går nok snart av med pensjon, og det er der jeg kommer inn i bildet..

Men før den tid må jeg få plass i mitt kjære sorte skinnskjørt, et varp fra Fretex, som passet nesten i 2008, men som overhodet ikke passer i 2010. Som et anti-rutinemenneske blir det alltid så där med treningen. Det er jo bare så kjedelig å gjøre det samme stadig vekk lissom. Se de samme veiene, se på den samme skjermen på mølla. Men om jeg noensinne hadde treningsvegring fordi omgivelsene rundt meg drepte all treningslyst, er den nå forsvunnet som dugg for solen. Mitt beste treningstips: flytt til Paris. Hver gang jeg går ut døren med joggeskoene på og iPod'en i hånda slår forelskelsen mot meg. Nøyaktig 45 minutter med tildelt treningstid flyr avgårde. Det er så mye pent å se på at du vil såvidt ense at du holder på å døø når melkesyra kommer. 

Jeg nekter å tro at noen har en penere joggerute enn min. Fra rue Theodore de Banville, krysser jeg av. de Wagram, snur hodet til høyre og ser Triumfbuen i enden av avenuen, tar rett frem i rue Margueritte og er plutselig på fine bvd. Courcelles som etter 5 minutter tar meg til parken med stor P. 

Det er åpenbart flere som synes Monceau er en fin park. Jeg så en brud der i dag. Enkelte jeg kjenner vil si at det er stas å se en brud. Jeg synes det var mer stas å se to hippe franske typer, med brunt krøllete hår, kledd i hver sin burgrunderrøde cordfløyelsjakke. De stod alene på plenen hvor trærne skygget dem for solen, og skjøt på duer med løskrutt mens de filmet med et gammelt kamera. En scene som tatt ut fra en eventyrlig Tim Burton-film. Jeg var der. Hvor var du, Johnny Depp?

Jeg kunne heller ikke unngå å se damen med trikot som danset ballett i slow motion til musikken fra walkman'en sin. MP3'spiller høres ikke like bra ut, selv om det sikkert var det. Og den triste, unge gutten med de brune krøllene, som samlet beina under et stort tre sammen med en handlepose. Tilsynelatende alene i hele verden.

(Ja, alle franske gutter har brunt, krøllete hår.)

Jeg møtte også på en voldsom mengde med joggere. Etter å ha løpt halvveis rundt parken kjente jeg at det ble noenlunde slitsomt å jogge motstrøms. Samtlige joggere hadde nemlig tatt til høyre ved inngangen i parken og jogget i tog defra. Jeg derimot, hadde tatt til venstre. Så jeg snudde, og 5 sekunder på 45 minutter stod jeg utenfor inngangsdøren i 6. etasje, ør i hodet. Litt på grunn av melkesyra og litt på grunn av forelskelse.

@ Spotify  Harrys Gym – Brother

Galleri #4

Morgensol har gull i munn

Våknet til strålende sol, blå himmel og en stikkende varme. Været har vært litt ustabilt siden jeg kom. Sånn passe varmt, grått med stort sett opphold, men regnskyller har kommet veldig brått på. Ser at høsten har kommet hit, selv om det ikke føles sånn når man trasker gatelangs i shorts til langt på kveld uten å fryse. Trærne har mistet grønnfargen sin og løvet danser rundt føttene. Jeg liker det. 

Føler det er viktig å nevne været når man først er i utlandet. Sånn. Ferdig.

Å, som jeg savner hjembyen. Den sinnsyke trafikkstøyen og den vakre arkitekturen. Liar liar. Jeg har ikke hjemlengsel i det hele tatt. Det hadde sef gjort seg med et par kjente ansikter, men pytt. Det er uansett ikke plass til noen andre enn meg selv på balkongen min, som jeg elsker uforbeholdent.

Samboeren min ser ikke ut til å bry seg nevneverdig om at hun har balkong. Hun har faktisk skalket lukene. Feiler hun noe? Eller er det meg? Det er vel noe med at man setter ekstra pris på det man ikke har. Hun har kanskje denne luksusen back home in Arizona. Eller. Arizona. Paris. Arizona. Paris. Arizona vs Paris.. Enough said?

JEG har i alle fall nyyytt frokostkaffien utendørs, med solfaktor 15 i trynet og et sedvanlig glis om munnen. Picture it.

@ høyttaleren - en av årets høydare så langt Wolf Parade - What did my lover say? 

Concerning the UFO sighting near Paris, France

Når hverken amerikaneren eller jeg vet hvordan ovnen funker, sånn at jeg ikke får stekt den frosne quiche'en jeg hadde tenkt å trykke i meg, finnes det heldigvis råd. Er det noe som er KJEMPELETT tilgjengelig i denne byen, og som ikke krever tilberedning eller steking, er det brød, vin og ost som er like godt til frokost, lunch, middag og kvelds.. Tro det eller ei.

Men det kan jo bli litt mye av det gode. Variasjon er en dyd. Derfor ble jeg enda litt bedre kjent med kineserdama på take away'en på andre siden av gata i dag. Man kommer heldigvis langt med 33,34 % fingerspråk, 33,34 % fransk, 33,32 % engelsk. (Håper jeg nettopp imponerte alle som vet jeg ikke kan å regne). Så langt at jeg gikk derfra med massssse mat for nesten ingen penger. 7 euro og 40 cents. 60 NOK. SEES, sa jeg på fransk. À bientôt.

Har rukket å begynne på konsumeringen av kultur. Håper jeg rekker over alt altså. Det er ikke lite å velge i. Mac Mahon (fet musikk på websiden) kino ligger praktisk talt rett ved siden av Triumfbuen. Det er en bitteliten, sjarmerende kino fra 1938 som serverer stort sett amerikanske klassikere, slik jeg har forstått det. Typen som tydeligvis stod for både billettsalg og filmsnurring så ut som en amerikansk filmstjerne himself, med et hår like høyt som James Dean hadde. Vi klarte å kommunisere og jeg fikk en billett til 5 (!) euro til et show som varte vel og lenge; Mr. Smith goes to Washington fra 1939. Cary Grant hang på veggen og jeg satt på rød fløyel.

Og Parc Monceau levde opp til forventningene. Kjærlighet ved første blikk. Han likte heldigvis meg også.

I love Paris.

@ Spotify Oasis – (It's Good) To Be Free 

Galleri #3

Kunst på veggen + kartet mitt som jeg dør uten + hjelpemidler <3

Går inn for det!

Var så heldig å finne fantastiske språklige hjelpemidler i bokhyllene på rommet. French - English VISUAL ordbok blant annet. Det er superfantastisk for slike som meg. Visuelle typer. Lurer jeg på hva for eksempel diaré heter på fransk, så er det bilde av det under helse-kapittelet. Easy learning. Alt ligger til rette for at jeg kan få økt det franske ordforrådet. Om jeg går inn for det sef. Og det gjør jeg sef. 

Etter 12 timer (!) med soving er hjernecellene nå skrudd på høygir. Har funnet frem Le Figaro, som er den nest største avisen i Frankrike. Kan kanskje sammenlignes med Aftenposten. Uansett. I dag skal jeg forstå førstesiden av Le Figaro før jeg gjør noe annet. Og i morgen skal jeg prøve meg på papir-utgaven. Bratt læringskurve. Jeg må takke for den fine lommeordboken jeg nylig fikk. Lover å slite den ut! 

Det er helt klart enklere å lese fransk enn å snakke/lytte. Jeg har ikke turt å si så mye fransk enda. Hadde gitt ene fingeren min for å kunne språket. Er ganske lost utenfor husets fire vegger. Det går i 'bonjour', 'bon soir' og 'tu parles anglais?'. Sistnevnte fant jeg nettopp ut er feil å si til fremmede. Det heter 'parlez-vous français?'. Note to self. Rett skal jo være rett. Har sagt det for mange ganger allerede. Damen på en av de mange (yessssssssssss!) take away-restaurantene i området så dog ikke ut til å bry seg nevneverdig. Fortalte henne at jeg ikke skulle ha noe, men at jeg nettopp hadde flyttet hit og at vi def kom til å sees. Regner med det finnes en bildeserie i visual-boken om hvordan kjøpe take away-mat.

@ Spotify  Shiny Toy Guns – You Are The One

Galleri #2

Utsikten når jeg dusjer & vasker opp + fet klokkeradio + min første vin som skal spares til en mindre sleten dag og en flott anledning. Mest sannsynlig i morgen. 

Randoms

Foreløpig er huseier out of town. Hun heter Roselyne og er en eldre Madame. Ryktene sier at hun har et stort landsted utenfor Paris, hvor hun er akkurat nå, sammen med sine 50 barn og 150 barnebarn. Jeg tror på ryktene fordi jeg har sett flere bilder av det som er nødt til å være landstedet. Det er ikke lite for å si det sånn. Forstår jo hvorfor dette landstedet må være av en viss størrelse. At hun har en enorm familie er ikke noe å stusse på. Leiligheten er nemlig heldekket med bilder av både store og små. Tapeten blir så fryktelig overflødig.

Det betyr at jeg og Rachel har hele residensen for oss selv. Foreløpig. Rachel er fra the land of the free. Tipper Arizona. Jeg glemte å spørre. (Var for opptatt med å finne ut om jeg hadde internett. Sef.) Men Roselyn har nemlig en deal med Uni of Arizona om å ha studentene deres boende hos seg. Så.

Madame R eier visst også to små rom i etasjen over, såkalte 'chambres de bonne' - hvor det parisiske tjenestefolket bodde i gamle, gamle, gamle, gamle, gamle, gamle dager. Disse rommene er små, typ 10-12 kvm. De som bor over oss må derfor komme nedom når de skal gjøre andre ting enn å sove o.l. Gid, den som hadde hatt en tjenestepike på loftet.

Rachel er en stereotyp amerikansk smartass-student. Ikke veldig opptatt av utseendet. Krøllete, messy, brunt hår. Briller. Litt sånn. Men selvfølgelig fryktelig smart. Tror jeg.

Jeg tok henne først for å være på min alder. Tok feil. Hun er 22. Jeg spurte hvorfor hun var i Paris. Hun dro litt på det, men så kom det helt uanfektet; 'I'm here for research'. Jeg bor med en forb... forsker på 22 år. Hun kan også skilte med å ha hatt et internship i Frankrike tidligere, og lærte seg flytende fransk på 3 mnd... Jealous? Næ.

Enter Monique. En tykkfeldig Madame med langt grått hår og en tad fransk arroganse over seg. Hun var den som fikset meg husværet. Det er helt tydelig at hun elsker Rachel fordi hun kan snakke fransk. Følte meg kjempelur der jeg stod å så fra den ene til den andre mens de slo av en prat. Monique var himmelfallen, mens jeg var stolt over å kunne snappe opp at Rachel recherche blablablab bio blabalba université blablabla ingénieur. Amerikansk bioingeNiØRD (sikkert snart PhD) på 22 som snakker flytende fransk. Jeg har absolutt ingenting å stille opp med. Vi kommer aldri til å bryte brød sammen. 

En liten honnør til Monique sånn på tampen, for god humor. Jeg har en baby-krybbe på rommet. Veldig fin da, men ganske unyttig. Monique sier 'look, you can have a baby!', hvorpå jeg mumler noe om at det blir kanskje litt vanskelig å få til på 1 mnd. Hun mente det gikk fint.

To be continued..

@ Spotify  Daughtry – What Have We Become

Galleri # 1

Ikke én natt i Bangkok, men 29 dager i Paris

Jeg stod på fortauet i 2010, gikk gjennom en stor dør og fant meg selv plutselig mange hundre år tilbake i tid. Marmorgulv og gullbelagte dørhåndtak. Ut en dør til bakgården - en nærmest botanisk hage innestengt av 9 etasjer høye, stolte hus med små balkonger og vinduer på gløtt. Inn en ny dør. Trapper, dekket av rødt teppe, som slynger seg oppover etasjene. Enda en dør. En heis med plass til meg selv og én koffert. Såvidt. Så gammel, sliten og lei av livet, men klarte likevel å ta meg med opp til 6. etasje. Såvidt.

Leiligheten. Et deilig gufs av fordums tid. Falleferdig, men akkurat sånn jeg ville det skulle være. 2 stuer. 4 rom. Et badekar så dypt som jeg aldri har sett før. Tregulv som knirker. En takhøyde som kan romme verdens høyeste mann * 3. Møbler med sjel. Bøker som alltid har stått i hyllene. Malerier av gamle menn jeg ikke vet hvem er. 

Rommet. En 10-15 kvm stor oase. Et øyeblikkelig 'home away from home'. Var redd for at jeg ikke skulle ha speil på rommet. Jeg har speil. Kunne ikke fått det større. Jeg var redd for at jeg ikke fikk høre musikk fra høyttalere på en måned. Jeg har høyttalere. Og TV. 2 senger. Vannkoker. Og balkong. Jeg smiler hver gang jeg ser ut gjennom de åpne balkongdørene. Jeg ser akkurat det jeg ville se. 

Og det er helt, helt, helt stille.. 

Jaja, så tok eventyrlysten overhånd. Fra 26. august til 23. september er jeg å finne i Paris, France. Nærmere bestemt i dette vakre huset i 17. arr, 6. etasje. Et palestinsk steinkast unna Champs-Élysées og Triumfbuen. Et relativt sivilisert område mao. Parc Monceau, en av byens fineste parker fra 1700-tallet, er også ikke altfor langt unna. Jeg har allerede bestemt at vi to skal bli gode venner. Taxisjåføren min lærte meg at Monceau uttales med 'c', og ikke 'k' - noe jeg selvfølgelig gjorde.. 

Jeg er åpenbart udugelig i fransk. Derfor er det ganske heldig at jeg skal gå på skole og får lære når jeg skal si 'c' og når jeg skal si 'k'. Forhåpentligvis.

Dagens gameplan: gå meg vill i gatene og nyte det.. og kanskje finne ut hvor nærmeste Micky D's er? (Ps. Spøk)

@ Spotify Love – Alone Again Or